"Uten tittel"
Jeg går inn på badet
Lar klærne falle
Stirrer på kroppen min
Den har blitt mye større siden sist, selv om vekta sier det motsatte
Orker ikke å dusje idag
Er for kvalm over synet av min egen kropp
Drar fort på meg klærne igjen
Stirrer meg selv i øynene
Ingen utrykk
Helt dødt
En tåre prøver å finne vei nedover kinne, men jeg tørker den fort bort
Ingen skal se at jeg er svak!
Finner frem barberbladet i stedet
Først raske overfladiske risp
Deretter litt dypere
Når blodperlene pipler frem er jeg fornøyd
Ikke før
Utmattet etter all tankevirksomheten synker jeg sammen på gulvet
Med et smil om munnen i dag vel og merke
Perlene av blod gjorde dagen min verdt å leve
Lurer på om morgendagen vil ha samme verdi......

Sprakk 9. april 2012.... ;\\
Dette ble skrevet 01.04.2010. Føler det litt på samme måte idag! Det er ikke så ille sånn fysisk, men psykisk gnager det i sjela mi.
De to siste ukene har vært tøffe. Jeg faller, og jeg vet ikke hvordan jeg skal bremse opp og begynne å klatre oppover igjen. Alt gikk jo så bra, så bra at jeg ikke turte å blogge. Jeg var redd for å si til folk at jeg hadde det bra, at jeg trivdes, at jeg hadde mer selvtillitt enn jeg har hatt på år, at jeg klarte å ta ansvar både for andre og meg selv. Jeg var så redd, fordi jeg ikke fortjener det. Hvordan kan jeg da spre det utover internett? Samvittigheten ble bare verre og verre ettersom jeg ble bedre. Jeg fortjener ikke dette! Hvorfor skjer det meg? Så redd! Så mye angst!
Har grått mye de siste dagene! Trodde det skulle gå bedre når jeg fikk i meg mer mat og jeg har jo faktisk følt meg mye bedre å, men det skremmer meg! Noe så sinnsykt også!! Det er nytt og det er ukjent. Jeg har aldri tillatt meg selv å kjenne på disse følelsene og jeg er redd for hva som kan skje om jeg tillater meg det. Det er jo helt ukjent. Ville ikke du vært redd også?
Selvskadinga har blusset opp igjen, alkohol inntaket begynner å nærme seg litt for høyt, det samme med spiseforstyrrelsen. Alt kommer bare tilbake. Skyller over meg som en stor bølge. En bølge som bare drar meg med. Jeg klarer ikke svømme til overflaten, klarer ikke berge meg selv, jeg trenger hjelp, jeg trenger en livbøye.
Akkurat nå føles ting ganske svart, selv om jeg har søkt skole til høsten, kommet inn og betalt innmeldingsgebyret. Dammen er det som holder meg oppe om dagen. Folka, dyrene, miljøet. Skjønner ikke hva jeg skulle gjort uten den plassen der! Idag hadde jeg fri derfra og så og si hele dagen har gått til b/p. Sliten og vondt i hodet! Klarte i hvert fall å holde på et måltid!! Det er da noe i det minste! Må bare begynne der igjen! Se på de små tingene som store seire. For det er jo egentlig det også, for meg i hvert fall. Bare det å klare å beholde noe som jeg må tygge på har vært en stor utfordring i det siste!
Prøver å være positiv. Tenke at det kommer til å gå bra og alt det der, det er bare veldig vanskelig! På tirsdag begynte jeg å hyperventilere og gråte på dammen, og da de kom for å snakke med meg og de snakka om at jeg fortjente å ha det bra, og at det var så fint å se meg sånn som jeg er nå: full av energi og glede, smilende, leende osv, så blir det nesten vanskeligere. Setter utrolig stor pris på det, men det får meg til å tenke enda mer på at: "Ja, jeg har det faktisk bra" og det gjør at jeg må straffe meg selv. Fortjener jo ikke det. Jeg skal ikke ha det bra!
Heldigvis er det jobb i morgen. Trenger å komme meg ut av huset nå kjenner jeg.
Har noe positivt å komme med også da!! 1,5 år siden min første overdose og snart 1 år siden min siste!!!!!! Og det SKAL være den siste også! Ferdig med det nå! Nå er det opp og frem som gjelder!! Trenger bare litt hjelp på veien!